Rusens historie
Historikeren Bjørn Qviller har i 12 år arbeidet med verket «Bottles and Battles», om drikkefellesskapet gjennom 3000 år. Dette er salgsversjonen.
Gjennom henvisninger til det antikke Hellas, men med avstikkere også til Skandinavia, Irland og andre verdenshjørner, forsøker Qviller å påvise at drikkegildet var en viktig politisk institusjon. Gjennom felles inntak av mat og drikke, gjennom vennskap og gjensidig utveksling av gaver, ble symposiene – drikkegildene gjort til viktige politiske fora, der vedtak ble fattet. Folk måtte også delta i symposiene for å få politisk og sosial tyngde i samfunnet. Qviller påviser hvordan gamle greske filosofer som Platon og Aristoteles utviklet stats- og styringsteorier knyttet til drikkegildene. Dette i motsetning til nyere politiske tenkere som Hobbes og Machiavelli, som så på samfunnet som en kontrakt mellom stat og borger. I en slik samfunnskontrakt var det ikke rom for noe sosialt og politisk fellesskap, slik symposiene hadde utgjort, i mellomrommet mellom stat og enkeltindivid. Av denne grunn ble det også i mange land gjort forsøk på å redusere innflytelsen fra, eller begrense antallet gilde-forsamlinger i middelalderen, som også var uformelle broskap, med stor lokal og samfunnsmessig innflytelse.
Qviller gjør rede for ulike utgravninger, historiske funn og teorier om hvilke nytelsesmidler europeerne først har brukt. En teori går ut på at alkohol først ble drukket der hvor det vokste dadler, at vin og mjød kom senere og var etterlikninger av gjæret saft fra dadler. Brygging av øl ble bare utbredt i de områder hvor vinranken ikke ville vokse. Honning og andre sukkerprodukter var en mangelvare. Dette gjorde alkohol til en vare man sjelden hadde anledning til å bruke, og bare i velstående deler av befolkningen. Dette kan være noe av forklaringen på den status som er blitt tilskrevet alkoholen. Tidligere hadde rusgifter som opium og cannabis vært i rituell bruk i Europa. Da alkohol ble introdusert 4-5000 år f. Kr. tror Qviller at de gamle rusgiftene i en periode ble blandet med alkohol. På sikt ble disse rusgiftene erstattet helt av alkohol, kanskje på grunn av alkoholens prestisje som et nytt, sterkt ettertraktet, men sjeldent nytelsesmiddel. Homér er den siste som omtaler opium i bruk i antikkens Hellas.
